Uverdig unnfallenhet
26.08.11 Leave a comment
Det er et skrikende behov for boliger for landets 6 000 bostedsløse. En ting er at det å hjelpe folk til å klare seg selv, har et vesentlig aspekt av verdighet i seg. Men ikke bare det, det ville faktisk vært god samfunnsøkonomi å fått på plass en ny sosial boligpolitikk hvor tiltakskjeden mellom oppfølgingsboliger og langsiktige boliger fungerer. Hvor finansieringen står i forhold til behovet. Hvor unnfallenhet er erstattet med ansvarsfullhet for enkeltskjebnene dette handler om. Men hvor er den politiske viljen?
Frelsesarmeens Frode Woldsund stiller kloke utfordtinger til oss.
Uverdig unnfallenhet
Av Frode Wolddsund, leder for Frelsesarmeens rusomsorg i region øst
Stillte ut hjemløse. I slutten av mai befolket Frelsesarmeen plassen foran Stortinget med hjemløse – riktignok i bronse, verdighetens metall. Som vertskap for vandreutstillingen som allerede har gjestet flere europeiske hovedsteder, hadde vi ikke bare sans for utstillingens kunstneriske kvaliteter. Vi ville også vekke folkets og politikernes oppmerksomhet for det enkle og uholdbare faktum at det i Norge er 6 000 bostedsløse –blant dem 400 barn.
Veldokumentert. Tallene er verken våre eller nye. Siden 1996 er det gjort i alt fire kartlegginger av bostedsløse, uten at det ser ut til å ha vært grunnlag for forbedringer. Ifølge Evelyn Dyb, forskningssjef ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR), er situasjonen noenlunde lik det den var den gangen. I tallene er for øvrig ikke medregnet dem folk gjerne tenker på når begrepet “bostedsløs” benyttes: Mennesker på turistvisum (blant disse tiggere), illegale innvandrere og arbeidsinnvandrere som ikke lykkes, men som av ulike grunner ikke har forlatt landet. 60 prosent er i følge undersøkelsen rusavhengige, og en av fire er kvinner.
Nye hjemløse. Mens det tidligere gjerne var fylliken under en av byens broer som var det klassiske bildet av en bostedsløs, har det altså siden 1980-tallet stadig dukket opp nye grupper i gatebildet. De er gjerne rusavhengige i en eller annen form, og til tross for at de etter hvert har utgjort det store flertallet, eksisterer de side om side med den gamle uteliggeren. Den siste undersøkelsen (2008) fokuserte særlig på barn og unge under 18 år, og deler dem inn i to hovedgrupper. Barn under 18 år som er bostedsløse og ikke bor med foreldre er ganske liten, men de finnes. Den andre gruppen, bostedsløse barn som bor sammen med en forelder, talte minst 400. Noen av disse bodde på krisesentra uten å ha en bolig å flytte til. Flertallet bodde hos venner/bekjente og i midlertidige botilbud, altså døgnovernatting for barnefamilier, campinghytter og pensjonat.
Fånyttes forsøk. Det mest omfattende tiltaket storsamfunnet har satt i gang for å bekjempe bostedsløshet, er den nasjonale strategien “På vei til egen bolig”, i perioden 2005-07. Problemet er bare at tallet på bostedsløse økte i denne perioden. Og på gateplan ser vi få tegn til forbedring i tiden som har gått siden da. Når 34 % av førstegangsetablererne må få hjelp av foreldrene sine for å klare å kjøpe sin første bolig (Aftenposten, 12.01.11), er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er for vanskeligstilte grupper å komme seg inn på boligmarkedet.
Mer enn fire vegger. Gjennom våre hjelpetiltak møter vi dem som faller mellom alle stoler. Vi ser at for å stable trøblete liv på beina igjen, er det ofte behov for opplæring og oppfølging i det å bo for seg selv. Å ha noen som kan gi råd om hverdagslige og hjemlige praktiske utfordringer, er ofte av uvurderlig betydning for hvordan det går. For ikke å snakke om betydningen av å få hjelp til å knytte nye nettverk rundt seg, når eksisterende venner alt for lett drar en tilbake til det “gamle” livet på gata.
Todelt problematikk. Det som skjer i dag er at altfor få får muligheten til å flytte inn i denne typen tilrettelagte boliger – fordi det ikke er tilstrekkelig finansiering. Men ikke bare det: Ettersom det mangler overgangsordninger for dem som er klare til å klare seg helt på egen hånd, forblir de ofte i disse boligene eller på institusjoner i påvente av at de skal få mulighet til å komme seg inn på det ordinære boligmarkedet. Og på gata går alle de som står i kø for å komme inn i de nederste trinnene i tiltakskjeden…det mangler behandlingsplasser, det mangler avrusningsplasser samtidig må vel dokumenterte tiltak som Jobben (lavterskel arbeidstreningstilbud)redusere sin aktivitet grunnet manglende bevilgninger er det rart vi har store ansamlinger på Plata?
Verdig samfunnsøkonomi. En ting er at det å hjelpe folk til å klare seg selv, har et vesentlig aspekt av verdighet i seg. Men ikke bare det, det ville faktisk vært god samfunnsøkonomi å fått på plass en ny sosial boligpolitikk hvor tiltakskjeden mellom oppfølgingsboliger og langsiktige boliger fungerer. Hvor finansieringen står i forhold til behovet. Hvor unnfallenhet er erstattet med ansvarsfullhet for enkeltskjebnene dette handler om. Men hvor er den politiske viljen?
Denne artikkelen er skrevet av Ivar Johansen og Frode Woldsund i frelsesarmeen, ta en titt på bloggen hans. Eller velg å gå inn på bloggen hans via linkene på høyre siden. Ivar Johansen tar opp veldig aktuelle og samfunnsnyttige spørsmål klikk på denne linken





SocialVibe